15. oktober 2020
Jeg vil takke min hjemplass for den jeg er blitt. I en time på skolen om selvrealisering og bedre flyt i hverdagen fikk vi i oppgave å skrive vår visjon for skuespilleryrket som jeg nå studerer mitt siste år. Jeg begynte å gå tilbake på hva som har inspirert meg til å bli skuespiller. Det spørsmålet utfordrer mange av våre veiledere oss. Hvorfor vil du bli skuespiller. Og jeg syntes det er vanskelig å finne noe annet enn egosentriske svar. Jeg elsker å stå på en scene, den beste følelsen er i dét du går av scenen og alt bare funket, og adrenalinet sitter enda i kroppen din, og du kjenner på absolutt lykke. Det er den beste følelsen – og du vil ha den igjen og igjen. Uansett hvor stressende en periode er.
Men jo mer jeg tenkte over hva som inspirerte meg, kom jeg mer på tanken av hjemplassen min, Andøya. Jeg har i en ung alder fått muligheten til å bli tatt på alvor og fått tildelt arbeidsoppgaver som få i en alder av 10 år får muligheten til å vise seg frem i. Jeg fikk spille Klara i Nøtteknekkeren på Teaterklubb’81s årlige juleteater. To år på rad. Og med den rollen fikk jeg spille inn en plate med resten av ensemblet, som ble solgt over hele øya. Jeg fikk også muligheten til å koreografere «Snøfnuggene» til forestillingen. I senere år fikk jeg flere og større oppgaver som har gitt meg følelsen av at alt er mulig dersom man bare jobber hardt. Fordi jeg kommer fra en liten plass har jeg fått muligheten til å være et forbilde. Ikke bare for mine to småsøsken (som ikke er så små lenger) men også for andre unge jenter og gutter. Det er noe helt ekstraordinært med det å kjenne på at man er et forbilde for noen. Det er en fin følelse.
Og jeg vet det er fordi jeg kommer fra Andøya. Andøya gir deg en følelse av at alt er mulig. Når du er på Andøya tenker du større enn du noen gang tenker, og du kan være så ambisiøs du bare vil, fordi dugnadsånden er grodd inn i alle som bor der.
I dag flyttet mamma og pappa med søsknene mine og hunden vår fra Andøya. Det er sårt fordi jeg er redd for at mine søsken ikke vil kjenne på den samme følelsen som jeg har hatt. Samtidig vet jeg at ånden aldri går vekk, uansett hvor langt du flytter. Jeg er fortsatt like ambisiøs her i Oslo, selv om det finnes tusen andre som jobber minst like hardt som meg. Jeg vet jeg har noe som ikke de har, Andøyværingen i meg. Det samme har mamma, pappa, Vilje, Pernille og Pia (hunden).
